Dillan Marsh


Index: Tags / Files / Images
Links: New / Random / Contact

review: work / exhibition / commerce / competition / sign / stage / red / facade / blue / text / brand / 2012 / stand / repeat / loop / fair / box / arena / race / structure / function / cycle / driving / video / drive / architecture / desire / modular / circle / space / super / Norway / booth / 2013 / board / portable / action / sculpture / total / Eleanor_Clare / Entree / New_Age / noise / retail / yellow / screen / solar / process / landscape / June_Twenty_First / gallery / fail / connection / vinyl / kunsthall / modern / new / aluminium / midsummer / Bjorn_Mortensen / circus / dvd / solstice / summer / bergen_kjott / Proverommet / Bergen_Kunsthall / Randi_Grov_Berger / boilersuits / mdf / review / layer / glass / march / arch / delay / undone / carpet / london / Archway / John Higgins / gondolas / motorcycle / Ben_Turner / Elsa_Philippe / Pallas _Citroen / Olivia_Notaro / Laurie_Edson / Carolina_Ambida / Giusy_Pirrotta / Tom_Mason / Tom_Harrison / pathos / Las_Vegas / minimalism / Kunstforum / Cristina_Bodgan / Iyvone_Khoo / Duchamp / Espen_Johansen / Camilla _Brochs-Haukedal / The_Glass_Magazine / Eleni_Foundoukis / Mela_Yerka / Justin_Piperger /


Glass Magazine Review 2013-10-18


www.theglassmagazine.com
Nothing about Trees
On October 24, 2013, Cristina Bodgan


Probably the most exciting art shows I have seen recently were those I could relate to an experience – of light, of space; of environment in general. It seems as though single artworks – or even installations – are no longer efficient in producing aesthetic experiences for the viewer. With the omnipresence of what used to be called “new media”, the necessity for an experience to come from a state of immersion has risen. Contemplation is replaced by a more physical approach, the body becoming the subject of experience as much as the mind; in fact, art environments develop an organic approach to the human subject, proposing to reunite him with the world. For such purposes, the landscape genre is an immediate solution. The show put together by 16 artists in a forgotten factory in North London, Nothing about Trees, regroups a variety of approaches to landscape, from paintings to object-based installations, to light shows using slides and transparent surfaces. The result is an open invitation to a walk into a place of mystery. Scenography is essential: after an initial open space, in which Pallas Citroen’s massive lighted sculpture of a fold bewilders the viewer, the show spreads into all directions, with pieces hidden around corners and under arches. Some are never what they seem to be – such as Mela Yerka’s mysterious moon painting or Dillan Marsh’s assemblages of too familiar objects. Others are built in time, only to break into perfect pieces – as in Giusy Pirrotta’s work. Light has the power to wake more than just the eye, and all of the works are constantly changed by beams of all shapes and sizes. The figure of the landscape thus appears both in the individual works and in the show as a whole. One can fragment the space ad infinitum and still find himself in a liveable place. Immersion is the product of repetition and extension. The body is engaged and freed at the same time. This is a most beautiful attempt at defining the organic.
Artists: Carolina Ambida, Pallas Citroen, Eleanor Clare, Eleni Foundoukis, Tom Harrison, John Higgins, Iyvone Khoo, Tom Mason, Dillan Marsh, Bjorn Mortensen, Olivia Notaro, Elsa Philippe, Justin Piperger, Giusy Pirrotta, Ben Turner, Mela Yerka.  

Cristina Bogdan
 
Nothing about Trees is at Unit 2C, Elthorne Road Studios, Boothby Road, London N19.
Opening times: 20th, 22nd-25th, 11am-6pm, with a closing afternoon on 26th from 4-8pm.
Glass Magazine Review Glass Magazine Review Glass Magazine Review Glass Magazine Review Glass Magazine Review Glass Magazine Review

Tags: work / 2013 / Eleanor_Clare / landscape / Bjorn_Mortensen / boilersuits / review / Archway / london / John Higgins / Ben_Turner / Eleni_Foundoukis / Mela_Yerka / Justin_Piperger / The_Glass_Magazine / Carolina_Ambida / Elsa_Philippe / Pallas _Citroen / Olivia_Notaro / Cristina_Bodgan / Giusy_Pirrotta / Tom_Mason / Tom_Harrison / Iyvone_Khoo /


Camilla Brochs-Haukedal, Kunstforum Review 2013-07-12

KUNSTforum

Fart, glede og kosmiske referanser

Camilla Brochs-Haukedal - 12.07.2013

Med utstillingen June Twenty-First pa entree i Bergen, byr Dillan Marsh pa flere assosiasjoner, fra pop art til motorsykkellop, fra midtsommerfeiring til reklameskilt.

Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger

Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger

Slagverk, motorsykkel og reklame

Gjennom en stor skjelettlignende stalkonstruksjon trer vi inn i Dillan Marshs (f. 1980, UK) romdekkende installasjon, June Twenty-First, laget spesielt for entree. Utstillingen bestar av flere komponenter som hver for seg fungerer som selvstendige verk, men utstillingen har en tittel og ingen verksliste, det er derfor naturlig a lese den som en installasjon.

Langs veggene, innenfor porten, er det snekret opp benker, eller temporaere tribuner, umalte og ubehandlede. Med en skranende fremside er de litt ubehagelige a sitte pa, og uten a ha bli invitert til det, hadde jeg nok ansett dem som en ramme rundt resten av utstillingen, en ramme som for ovrig fint knytter de enkelte verkene sammen til en helhet i rommet.

Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger

Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger

I midten av hesteskoen av tribuner troner fire soyler i forskjellig hoyde, bygget opp av gummidekk, trommer, flerkantede esker og motorsport-hjelmer. alle komponentene ser ut til a vaere godt brukt og baerer preg av a ha levd et liv for de som object trouve; ble deler av Marshs kunstverk.

Bak soylene pa motsatt vegg, vis a vis inngangsdoren, er to flagg i kryss i rod og gult. Fargene og monstrene gar igjen i den store stripen som dominerer hele vindusveggen til entree, og pa skjermene som apenbarer seg i sideblikket idet man gar inn i rommet. Denne skulpturen er satt sammen av tre skjermer, stroppet sammen i en stabel. Bildene pa skjermene varierer i hastighet og virker bade forstyrrende og samtidig levende og livlig, mye takket vaere fargene og de raske, repetetive bevegelsene.

a day at the races

Dekkene, flaggene, materialene og ikke minst hjelmene, sammen med en sterkt tilstedevaerende lukt av gummi fra dekkene og de sterke fargene gult og rodt, gjor; det vanskelig a losrive seg fra assosiasjoner til motorsykkellop. Jeg innrommer et tidligere flerarig fan-forhold til eurosport, MotoGP, alex Barros og Valentino Rossi, men selv uten dette er assosiasjonen svaert naerliggende.

Med gult og rodt som dominante farger i utstillingen, er assosiasjoner til store reklameskilt for bensinstasjoner som Shell heller ikke langt unna. Marsh har tidligere brukt grep fra reklameskilt og merkevarebygging i sine verk. I utstillingen June Twenty-First er det selve virkemidlene i den kommersielle markedsforingen Marsh tar i bruk: de sterke fargene, brandingen av entrees store vindu og det repetetive monsteret pa skjermene.

Med utstillingen gjor Marsh galleriet til en storre del av sin utstilling enn bare et rom a vise kunsten i. entrees egen logo er fjernet fra vinduet, i stedet er vinduene dominert av to store, rode linjer som motes i en spiss i midten og som gjor entree svaert synlig fra utsiden, et blikkfang i gaten pa samme mate som de store Shell-skiltene er langs motorveiene. Som entree skriver pa sin nettside: 'entree finds itself re-branded and built into the concept of the work on show'.

Med disse grepene er referansene til pop art ogsa sterkt tilstedevaerende, i bade bade form og innhold. De sterke fargene og det repetetive monsteret samt Marshs bevisste bruk av kommersiell markedsforingsvirkemidler kan ikke annet enn a gjenkalle andy Warhol.

Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger

Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger

a samles rundt balet

Apningsdagen til Marshs utstilling falt pa 21. juni, som er sommersolverv, arets lengste dag. Fest og feiring er assosiert med tiden rett etter denne dagen i aret med flest soltimer. Her i Norge er det Sankthans som gjelder, med feiring, bal og fest, men det a feire midtsommer har tradisjoner mye eldre enn kristendommen. Ved a kalle utstillingen, eller installasjonen, June Twenty-First, pakaller Marsh en positiv stemning assosiert med sommer, sol, fest og ritualer. Tittelen har tilsynelatende ikke noe umiddelbar sammenheng med verkene utstilt, annet enn at apningen falt pa denne fredagen. Sammenhengen ma vi derfor reflektere rundt selv, hjulpet av introduksjonen pa entrees nettsider, ogsa de for anledningen rod- og gulrutet lik monsteret pa skjermene og ett av flaggene i visningsrommet.

Gjennom tittelens referanse til sommersolverv soker utstillingen, ifolge nettsiden, a vise hvordan vi gjennom deltakelse i storre eller mindre feiringer, tilstelninger og ritualer ogsa er del av et storre system, faktisk et kosmisk system. Denne forbindelsen synes svaert subtil i opplevelsen av installasjonen, det er ikke lett a fa fatt i hvordan kunstnerens overordnede budskap skal overfores. Men den nye publikasjonen av apis Press, lansert samme dag og i forbindelse med utstillingen, med tekster av eleanor Clare, kan kaste lys over Marshs inspirasjonskilder, og hvordan vi kan tolke tittelen og verkene utstilt.

IMG_0422

Dillan Marsh June Twenty-First, 2013. Foto: Randi Grov Berger

I tillegg til a havne pa arets lengste dag, markerte apningen av June Twenty-First lanseringen av nevnte publikasjon, og lanseringen av forste utgave av Utstillingsguide for Bergen (utstillingsguide.no). Vernissagen markerte altsa flere begivenheter og gjorde installasjonen i seg selv til en arena for festligheter og feiring. Og det er en positiv opplevelse a vaere i rommet med de bevegelige skjermbildene og soylene av dekk og trommer og hjelmer, de sterke fargene og den litt skarpe lukten. Som installasjon har Marsh fatt mye ut av entrees lokaler, det er en vellykket bruk av rommet.

Installasjonen kan leses og tolkes pa mange mater, det er mye a ta av bade i referansene og i opplevelsen av rommet, og er vel verd et besok.  Men pa tross av at jeg aner noen interessante assosiasjonene rundt ritualer, systemer og var alles soken etter tilhorighet og plass i den store sammenhengen, ma jeg innromme at jeg fremdeles finner det litt vanskelig a losrive meg fra inntrykket av a vaere pa et MotorGP-lop.




Tags: work / exhibition / commerce / competition / stage / red / text / repeat / loop / box / arena / race / structure / cycle / driving / drive / circle / Norway / 2013 / action / sculpture / Entree / New_Age / noise / yellow / solar / process / June_Twenty_First / gallery / connection / new / midsummer / solstice / summer / Randi_Grov_Berger / march / arch / review / motorcycle / Camilla _Brochs-Haukedal / Kunstforum /


E Clare Review 2012-08-15

Millrace Gallery / Bergen Kjott

These objects were something like old fashioned projection screens, and something like gondolas; not of the Venetian type, rather the wheeled display stands used in retail (even though the wheels were rather too large to be seen on the shop floor - they were more reminiscent of something that could belong in a workshop - somehow 'masculine').

One was much taller than the other, on high legs. A square frame, glossy and blue, contained an LCD screen. The smaller one was painted in red gloss, and also held an LCD screen. The larger was somewhat mesmerizing as blue letters in italic capitals glided across the screen, spelling out 'TOTAL.' As I watched, I realised that the word seemed to glitch, to come apart - severed by a horizontal line through the middle; sometimes partially slipping from vision. TOTAL: this word as an entity, as a thing, as a visual object: I felt some pathos for it. It had fallen short, it was fading, it was uncertain. Words fail me...

Upon the screen of the smaller object, to the bottom right, almost slipping out, was the word SUPER in italic capitals. It was flashing - like brand names in lights at Piccadilly Circus, or how I would imagine it to be in Las Vegas. Yet once again there was a sense of pathos pertaining to the one who is desperate to be noticed, but just seen in the peripheral vision, at the edge, about to become obsolete.

Below the screens as I looked down, I noticed that the wires and connections at the back of the DVD player were left open, hanging out, and that surrounding the glossy blue frame was grey foam, cushioning the LCD screen and protecting it from damage. The Bride Stripped Bare By Her Bachelors, Even. Or this time perhaps we may infer that the Bachelor himself has been disrobed, robbed, even. The edifice that would give this work a sense of sheeny, hermetic closure as an object has been cast to one side. It appears to be suspended - in a state of display in its most commercial aspect (as a product/object/work of art), and also in the sense that it has been left bare: in a state that could be either not quite complete or abandoned in the process of dismantling.

Laurie Edson writes about 'The Large Glass,'

'The verbal clues provided in the title suggest that we are witnessing the ongoing process of the stripping and all that goes with it, a dynamic situation has been 'caught in the act', temporarily frozen in glass and delayed (delay, of course, promises completion at some later time).

Duchamp uses techniques that function to delay the spectator's response, and this very delay (and the subsequent heightening of the spectator's desire to comprehend, to solve, to figure out, read) produces desire in the sense which Barthes has used the term.'

It seems that in Marsh's work too, there is the undeniable sense of delay, and to use Edson's terminology, of being 'caught in the act.' In the seductive promise of a shiny, glossy exterior, and in the promise of the words 'super' & 'total' the viewer seeks at once to understand what is missing - to understand why this object is left as it is, apparently undone, to know exactly what it is, or what it is for. I (the spectator) am caught between a state of mesmerized fascination with the brightly lit words on the LCD screen, a sensuous appreciation of the physical potential of the clean, glossy structure, and a feeling of frustration in terms of knowing: I cannot name this thing before me; I cannot define it. And as such, both the physical object and meaning are left un-ended.


Tags: work / commerce / sign / red / facade / blue / text / 2012 / stand / repeat / loop / function / video / desire / super / board / portable / sculpture / total / Eleanor_Clare / retail / screen / gallery / fail / circus / dvd / bergen_kjott / Proverommet / review / layer / glass / delay / undone / gondolas / Laurie_Edson / pathos / Las_Vegas / Duchamp /


E Johansen review 2011-08-17

E Johansen review www.masterbloggen.no
Forfatter: Espen Johansen

Hver var blir et knippe studenter ferdige med mastergraden i kunst pa kunstakademiene og kunsthogskolene her til lands. Tradisjonen er at studentene viser eksamensarbeidene sine i en felles avgangsutstilling som ikke finner sted pa skolen, men pa et profesjonelt galleri. Masterbloggen har bedt masterstudenter i kunsthistorie ved universitetetene i Oslo, Bergen og Trondheim om a skrive en liten rapport fra masterutstillingen i deres hjemby. Forst ut er Espen Johansen, som har tatt turen innom utstillingen Pines & Powerlines i Bergen Kunsthall, der 24 studenter fra Kunsthogskolen i Bergen viser sine prosjekter. Utstillingen er allerede pakket ned, og nettopp derfor er det fint at Espen deler sin opplevelse av utstillingen og beskriver noen av verkene han likte aller best her pa Masterbloggen:

Det forste man opplever inne pa Bergen Kunsthall er avvisning. En slags barrikade, satt sammen av velbrukte, tilsynelatende tilfeldige elementer, er plassert like innenfor doren. Fra inngangspartiet skimter man noen ansikter over barrikaden, pa bakre vegg. Man blir fort nysgjerrig pa disse personene.

I verket, Tunings, av Sol Hallset, er den samme gutten gjengitt atte ganger i helfigur og i full storrelse (eller storre). To og to er de tegnet pa brede ruller av papir som holdes oppe av store klyper. De ulike tegningene er varierte til tross for at motivet repeteres, fordi Hallset forsterker ulike omrader med fargelegging og detaljrikdom i hver tegning. Gutten ser levende ut, og er gjengitt kjaerlig og personlig av en sirlig strek. Spesielt tegningen hvor gutten bryter den litt stive posituren og smiler bredt, vitner om et naert band mellom kunstner og motiv.

Corrina Thorntons verk, Reaching, bestar av en rekke stenger av malt leire. Noen er lent opp mot veggen, andre er montert sammen med garn, til en skulptur som strekker seg helt opp til taket. verket synes a folge en tilfeldighetens logikk. Med utgangspunkt i arr i rommets overflate har skulpturen tatt form. Thornton fant et merke pa en av lysboksene i taket. Det kvadratiske glasset er loftet pa glott, tilsynelatende holdt oppe av skulpturen som strekker seg oppover. Verket kan lett leses inn i en kunsthistorisk tradisjon, til modernistisk skulptur og prinsippet om 'drawing in space'. Samtidig er materialiteten interessant. Den harde leiren far sin motvekt i det myke garnet, og de roffe materialene gir et vakkert uttrykk. I neste rom stoter man pa et verk man forst bare ser baksiden av.

Dillan Marsh har laget en stram og usentimental modul som leder tankene mot business. Marshs verk ser ut som en vanlig 'stand' fra en (kunst-) messe, bestaende av hoyglansede MDF-plater med stenderverk av aluminium. To av sidene er apne, og innsiden er kraftig belyst av overhengende lysstoffror. Slik retter den fokus mot en del kommersielle aspekter man ofte unnlater a trekke fram. Til tross for verkets konseptuelle karakter, er det ogsa mulig a betrakte verket som et uttrykk for en industriell estetikk, grunnet dets minimalistiske formsprak. Minimalistene pa 1960-tallet gjorde seg kjent for a anvende industrielle materialer som stal, plexiglass, billakk og finerplater, til a produsere enkle og mer umiddelbare former.

Vilde Andrea Brun drofter subjektivitet og kjonnskonstruksjoner gjennom fotografi og video. Subjektivitet og femininitet er mangefasettert, og Brun sine fotografier spenner fra det mest intime gjennom en brutal aerlighet til mer poetiske skildringer. Felles er at de alltid er dypt personlige. I et videoverk skjaerer Brun et stort fotografi av en vagina i tynne strimler. Forst ett bilde pa tvers, sa et annet pa langs. De to bildene flettes deretter ritualistisk sammen, slik at motivet igjen blir synlig. Prosessen blir viktigere enn resultatet, noe tittelen Selvrefleksjon underbygger. Kunst som tematiserer femininitet benytter seg ofte av et velkjent formsprak, men Brun unngar gjentakelser, og skaper i stedet en ny sammenstilling av tankevekkende enkeltelementer gjennom sin apne og personlige tilnaerming.

Som seg hor og bor pa en slik avgangsutstilling favner kunststudentene bredt, bade med tanke pa uttrykk og tema. Flere av verkene er utfordrende, bade estetisk og konseptuelt, og i det ryddige utstillingsrommet blir verkene til de 24 kunstnerne godt representert.


Tags: work / exhibition / commerce / competition / stage / brand / stand / fair / structure / architecture / modular / space / booth / Norway / vinyl / kunsthall / modern / aluminium / Bergen_Kunsthall / mdf / review / carpet / Espen_Johansen / minimalism /


top of page